Ny kropp hvert 7. år .

Jeg har lest at kroppen fornyer seg hvert 7. år. ( Sannheter kommer og går, men jeg tror dette fremdeles er sant.)

Og jeg må si jeg er veldig imponert over at moderne kropper så elegant er tilpasset nye og effektive medisiner.

Før i tiden var for eksempel lungebetennelse en alvorlig sykdom, selv med antibiotikakur. Det tok tid å få kroppen frisk og rask, med rekonvalesens og greier---. Nå tar det en ukes tid!!

Diabetes med synsproblemer tar tar ca 3 uker inklusive sykehusinnleggelse, tilpassing av insulindosering, selvmedisinering med sprøyter, sjekking av blodsukker, kostomlegging osv.

Angst, depresjon, sorgreaksjoner og andre problemer i livet (som eksempelvis: dårlig råd) fikses med piller.

Dette er intet mindre enn IMPONERENDE!!!!

Nå må det sies at leger «jukser» litt.

De har veldig moderne og nøyaktige maskiner og tester som forteller når vi er friske.

Og så har forskerne og spesialitene funnet ut at det rett og slett er FARLIG å være borte fra jobben. De har gjort målinger og funnet ut at vi ikke blir friskere av å være hjemme med ryggplager og andre smerteproblemer (snarere tvert imot).

Skulle noen føle at jobben krever for mye, har vi jo aktiv sykemelding!!

Noen blir sykere likevel, de får ME og utmattelses-syndromer, men for dem finnes det Lightning-kurs, der de lærer å disiplinere psyken og ta seg sammen.

Før i tiden da folk hadde gammeldagse kropper, var det tilrådelig å hvile!

Nå for tiden med moderne og fornyede kropper,er AKTIVITET løsningen.

Når mange vil ha sykemelding av legen fordi de er slappe og trøtte, er antakelig ikke AKTIVE NOK!!

Det skal bli veldig spennende å se om min « tiende kropp» er tilpasset moderne medisin!!!!!!

ET JULEMYSTERIM.

              ET JULEMYSTERIUM
I mange år feiret vi jul hos tante og onkel i Lier. Det var alltid god mat og trivelig.
Men da sønnen min var tenåring og litt utålmodig, ble det lenge å vente på pakkeutdelingen etter maten. For å korte ventetiden, tok vi oss en biltur. Det var kaldt og mye snø, så vi kjøre bare til Syllig kirke og snudde. På en eller annen måte greide jeg å kjøre bilen rett inn i brøytekanten.
Vi satt borr fast, det var ikke råd å få bilen løs. Vi rakk akkurat å komme oss ut av bilen og tenke på hvordan vi skulle få hjelp før det seilte en bil opp bak oss. Ut av bilen hoppet fire mørk-kledde storvokste mennesker, tre menn og en dame. Uten å si et ord, løftet de bilen min ut på veien, satte seg i bilen sin og forsvant. Jeg var så lettet at jeg ikke tenkte så mye i øyeblikket.
Men i ettertid har jeg tenkt at det var ganske merkelig, flaks at de var på kjøretur ved åttetiden en julaften, og merkelig at de ikke snakket. Det kom ikke en lyd fra dem.
En litt artig vri på historien er at sønnen min nå bor akkurat der dette hendte.
Dette hendte for tjue år siden, men for meg er det fremdeles et julemysterium.